Hvorfor dokumentar familiefotografering

Hvorfor dokumentar familiefotografering?

Liten jente sitter i fanget til en voksen. Jenta ler, og strekker seg etter bamse som ligger foran henne.

Tenk på et bilde som betyr mye for deg. Har du et bilde du stadig henter fram og ser på? Hva er det som gjør akkurat dette bildet så verdifullt for deg?

Min mistanke er at det er noe med stemningen og minnene dette bildet gjenkaller hos deg, som gjør det uerstattelig. At bildet inneholder et eller flere mennesker som betyr mye for deg. Eller er fra et sted du har sterke minner fra. Og at det er et bilde fra en «ekte» situasjon. Noe som skjedde naturlig. Et verdifullt øyeblikk som ble fotografert. 

Ukjente bilder fra min egen barndom dukket plutselig opp

For noen år siden fikk jeg tilsendt bilder fra min egen barndom, som jeg aldri før har sett. En familievenn hadde hentet fram gamle pappesker, og scannet bilder fra 70- og 80-tallet. Jeg fikk se bilder fra turen til Lofoten i 1979, som jeg trolig «husker» fordi jeg har blitt fortalt historiene så mange ganger.

Jeg fikk bilder av meg selv på ski – de gamle barneskiene med hælkappe og lærreim. De husker jeg! Eller kanskje jeg husker dem fordi jeg har sett andre bilder? Jeg fikk bilder av at vi lekte i fjæresteinene. DET husker jeg. Lukten. At det alltid var sol. Kaste stein. Ligge på magen på brygga, og speide etter fisk og sjøstjerner.

Gammelt fotografi av barn som får hjelp av en voksen til å ta på seg skiene.
Gammelt fotografi av liten jente som står i fjæresteinene.

Begge foto: Nils Gunnar Mentsen

Historier vi tror vi husker

Har du også noen slike historier som du tror du husker, fordi du har blitt fortalt historiene så mange ganger? En av gjengangerne når mamma skal fortelle om meg som liten, er om koseklutene mine. Jeg hadde dem med meg overalt. De var av glatt nylon, og jeg husker godt den beroligende følelsen av å stryke disse mot overleppa. Mamma glemmer nok aldri den dagen hun oppdaget at jeg hadde tatt den ene med meg inn på butikken. Dette glatte nylonstoffet var nemlig mammas blomstrete amme-BH fra 70-tallet. Og der sto jeg altså på butikken og viftet med kosekluten min. Jeg tror denne på et tidspunkt ble konfiskert, og da fant jeg meg en ny. Mormors underskjørt var like glatt og godt! Og tror du ikke at nettopp dette underskjørtet nylig dukket opp igjen – i vår venns gamle pappesker! Det er nok ingen andre som ser det, men dette er faktisk mormors underskjørt – som jeg stryker forsiktig mot leppene.

Liten jente på campingtur, sitter på blomstrete solsenger fra 70-tallet

Foto: Nils Gunnar Mentsen

Hvorfor skal vi investere i dokumentar familiefotografering?

Fordi ingenting er vakrere enn virkeligheten

Bildet av meg med mormors underskjørt på den blomstrete campingsengen vil alltid frembringe gode minner og følelser hos meg. Og trolig også hos mine foreldre og besteforeldre. Bildet har nå fått plass på en hylle på kjøkkenet, og om noen år kommer jeg nok til å fortelle historien fra min barndom til vår lille datter. Ikke fordi bildet i seg selv er så spesielt, men fordi det gjenforteller en del av min historie!

Det er nettopp verdien disse ekte og ikke-regisserte øyeblikkene kan ha for oss, som er min sterkeste drivkraft som fotograf. Når jeg kan forevige det betydningsfulle i hverdagen, de følelsesmessige øyeblikkene fra en stor livshendelse, og når jeg kan bidra til å bevare minner. Å se disse bildene fra min egen barndom som jeg ikke ante at eksisterte, ble en sterk påminner på hvor viktig det er å ta vare på de små øyeblikkene i hverdagen. Jeg er i alle fall sikker på at jeg aldri hadde fått lov til å ta med den kosekluten til studiofotografen i 1979!

 
Fotograf Caroline Strømhylden, holder datteren
 

Hei, jeg heter Caroline!

Med kamera ser jeg de små og store øyeblikkene, de morsomme historiene, de ømme og følelsesladde glimtene.

Uten kamera er jeg glad i å bevege meg ute i naturen, på ski, sykkel og med joggesko i skogen. Vår lille datter opptar mye av tiden min. Vi leser masse bøker, leker og nyter de små og store hendelsene i hverdagen.